Tun og bygninger - historie

De tre flyfotografiene under viser prestegården gjennom 1960-tallet:

Det øverste viser at stallen er revet, mens vognskjulet står igjen. Det midterste viser at også borgstua (bårstua) er fjernet. Det nederste viser at fjøs/låve ble fjernet til slutt. Dette foto viser også at vognskjulet da hadde fått et tilbygg og blitt til garasje.

Dette Wiederøe-fotografiet fra 1950-tallet viser det intakte firkant-tunet på prestegården. Hovedbygningen med hage ligger til venstre (mot sør), stabbur og borgstue øverst i tunet (mot vest), fjøs med låve ligger mot nord. Stallen med tilbygd vognskjul ligger nederst i tunet og vender mot sjøen og øst.

Før prestegården ble etablert

Før 1850 tilhørte Balsfjord og Malangen Tromsø kirkesogn og befolkninga måtte til Tromsøya for å komme til kirke eller få gjort kirkelige ærend som dåp, ekteskapsinngåelse og gravferd. De for til kirke flere ganger i året og det var nordlandsbåten som var framkomstmiddelet. De store kirkehelgene i Tromsø innebar også overnatting. De største gårdene hadde sin egen kirkestue i nærheten av kirka, og der tok de inn under kirkehelgene. Men folk flest tjelda under båten eller tok inn hos slekt og venner. Det vanskeligste var å få folk i vigsla jord, også det måtte skje på Tromsøya.

Formannskapsloven kom i 1837 og den medførte etterhvert mer selvstyre også til folket i fjordene. Det første konkrete beviset på at det var endringer på gang var gravplassene som ble etablert på Tennes og i Kirkevika ca. 1840. Der begrov bygdefolket sine egne, og presten kom fra Tromsø og gjorde jordpåkastelse en gang i året. Etter hvert ble det også mulig å få reist gudshus i de to fjordene. Kirka i Malangen sto ferdig på Mortenhals i 1853 og på Tennes ble kirka for Balsfjorden innvidd tre år seinere, i oktober 1856. Presten bodde på Mortenhals de første årene etter at Balsfjord og Malangen ble eget prestegjeld i 1856.[1]

Jord til prestegård på Tennes

Jorda i Balsfjord og Malangen var eid av proprietær og jordeier Hans Andreas Moursund som hadde sitt hovedsæte på Bentsjord ved Rystraumen, det var det såkalte Bentsjordgodset eller Moursundgodset. Gårdene i Balsfjord og Malangen var leilendingsbruk, de betalte jordleie til proprietæren, mens de eide husa selv. Men i perioden 1850-1900 ble leilendingssystemet opphevet i våre bygder, jorda ble solgt til brukerne. Allerede i 1841 hadde balsfjordingene gjort et vedtak som innebar at proprietær Moursund måtte holde igjen de to ytterste partene av gården Tennes ved bygselledighet, slik at de kunne overtas av det offentlige «til vordende Præstegård».[2]

Prestene hadde ikke fast lønn på 1800-tallet, det var i hovedsak en gård med jord og skog som skulle framskaffe levebrødet, og det var derfor viktig med et større jordareal til prestegården. Det offentlige kjøpte bygselbrukene Ytre Tennes (løpenr. 170 og 171) til prestegård. Den nordligste parten ble ledig i 1863 da bygselmannen reiste til Amerika, og her ble så prestegårdens bygninger satt opp. Bebyggelsen på denne bygselparten sto tidligere lenger nord (på nordsiden av Nordheim), men det er uklart hvor lenge den eksisterte.[3] Den nordlige parten gikk til Per-elva, og husa på prestegården ble altså satt opp sør på den nordligste parten av eiendommen. Den sørligste parten, som gikk fra Per-elva til dagens vei mot Sandøyra, var da fortsatt bygslet bort og husa lå rett sør for Gråberget.[4] I 1869 står det følgende om prestegårdsjorda i kallsboka:

«På denne part avles nu efter at den er blitt inngjerdet og forbedret med oprydning og opdyrkning, 40-50 lass høi og holdes 4 kjør og 6 småfe, men ingen hest. Den samlede prestegård har en ikke ubetydelig skog, fornemlig av birk og navnlig er der vakker tilvekst så at når presten en gang blir alene om den, vil bli mer enn tilstrekkelig til husbehov».[5]

Etter dagens forhold var vel ikke utkommet fra jorda så stort i starten. I 1888 ble imidlertid den sørligste parten av det som var innkjøpt til prestegård bygselledig, og sognepresten kunne overta drifta. Jorda på hele prestegården var i dårlig forfatning og det ble innvilga et såkalt jordforbedringslån fra det offentlige. Somrene 1888 og 1889 ble det utført jordforbedring og nydyrking etter plan utarbeidet av amtsagronomen.[6] I årene etter ble det så satt opp ny driftsbygning og stall, se lenger ned.

På 1930-tallet ble det skilt ut flere bruk/parseller fra prestegårdsjorda, men det er sannsynlig at flere av dem da hadde vært i bruk som egne gårder en periode:

Berg, til Kristian Pettersen
Skogan, til Olav Johansen
Bergstrøm, til Selmer Bergstrøm
Kirkely, til Anne Larsen
Rismo, til Anton Hemmingsen Rismo
Veianlegg Sandøyra - Tennes (1938)

Prestegårdens tun, hage og bygninger på 1800-tallet

Som kilder til bygningene på prestegården har vi i hovedsak de to eldre bygningene som står i dag, eldre fotografier, beskrivelser i branntakstprotokoller og i kallsboka. Det ble holdt branntakstforretning da prestegården var ny i 1869, men denne taksten er dessverre ikke med i det digitaliserte materialet, og er mest sannsynlig tapt.

Fra gammelt av var tradisjonen at både det offentlige presteembetet og befolkninga skulle være med å koste og vedlikeholde bygningene på prestegårdene, og det ser ut til å ha vært slik også i Balsfjord, så seint som i siste halvdel av 1800-tallet. Når det gjelder hovedbygningen her, så ble befolkninga/kommunen sin andel av kostnaden dekket ved at den delen man eide i Tromsø gamle prestegård ble solgt. Det framgår av branntakstprotokollene at kommunen dessuten eide bårstua og stallen, noe som var gammel sedvane på prestegårdene.

Ut fra kildematerialet ser det ut til å ha vært følgende bygninger på Balsfjord gamle prestegård gjennom årene:

Hovedbygningen, bygd 1864-1866 - står fortsatt
Stabbur, bygd før 1870 - står fortsatt
Bårstue, bygd før 1870 - revet 196?
Sommerfjøs, bygd før 1870 - revet 1887
Fjøs, bygd før 1870 - ombygd til sauefjøs, grisehus og hønsehus i 1892, revet før 1918
Fjøs/låve, bygd 1892 - revet 196?
Stall, bygd 1888, utvidet og tilbygd redskapsbod før 1918 - revet 196?
Garasje, bygd 197? - revet 2018/2019
Garasje og uthus, bygd 2018

Bygningene var arrangert om et åpent firkant-tun i det svakt skrånende terrenget mellom skog/fjell og fjord. Hovedbygningen ble lagt som sørsiden av tunet, stabbur og bårstue som vestsiden, fjøs/låve som nordsiden og stallen som østsiden mot fjorden. Hovedbygning, fjøs/låve og stabbur hadde røstveggen mot fjorden, mens bårstue og stall hadde møneretningen parallelt med landskapet. I denne sammenheng kan det nevnes at det var ganske vanlig sørover i landet, der terrenget tillot det, å legge bygningene på prestegårdene i ei slik tun-ordning som i Balsfjord.[7] Det var heller ikke uvanlig blant innflytterne til Målselv og Bardu på 1800-tallet. Rekketunet var derimot tradisjonen blant vanlige folk langs kysten av Nord-Norge.

Hagen lå ved sørsiden av hovedbygningen. At det var hage helt fra starten av vet vi fordi det allerede i 1870 står beskrevet at der «er om haven opført et havestakitt».[8] Men størrelsen av den tidlige hagen vet vi ikke, heller ikke hvordan den var ordnet. Fotografier fra begynnelsen av 1900-tallet viser hagestakitt fra hovedinngangen og nedover noen meter forbi bygningen - det var altså en rektangulær hage, eller en hage som gikk langs sørsiden og østsiden av huset. Det samme fotografiet viser også bjørkelysthuset av veletablerte trær sørvest for hovedbygningen, så det er mest sannsynlig fra 1800-tallet. I 1928 står det beskrevet et 90 (eller er det 40?) meter havestakitt.[9]

Hovedbygningen

Tvert imot all tradisjon på kysten i Troms, ble hovedbygningen reist med langsiden med terrengfallet og gavlenden mot sjøen. Ei slik plassering i terrenget må bety at firkanttunet var planlagt fra starten av. Hovedfasaden med hovedinngangen vender mot sør og hagen, bort fra tunet, noe som også kan synes underlig for oss i dag, men dette kan muligens forklares ut fra de gamle ferdselsveiene i området.

Bygningsarbeidet startet opp i 1864 og bygningen var klar for innflytting i 1867. I kallsboka står det at steinen til grunnmuren ble «tatt i gråberget ovenfor husene». Bygningstømmer og sagtømmer ble anskaffet fra Målselv og delvis saget på Mortenhals. Trebord av forskjellig slag ble også anskaffet fra Tromsø og Trondheim. Bygningen ble oppsatt av seks tømmermenn, fire fra Bardu og en «herav prestegjeldet», ledet av Blostrup Olsen Gjestad fra Bardu. På hovedbygningen ble det

«lagt skifersten brudt ved Skjæret, men taket viste sig at være utett, forsøk på å få det tætt mislykkedes og hele taket måtte kasseres. Dobbelt bordlag lægges og tekkes med tak-tegl. I 1867 blev hovedbygningen bordkledd og 1868 ferdigmalt.»[10]

Bygningen er 20 alen (12,9 m) lang, 14 ½ alen (9 m) bred og 10 alen (6,3 m) høg til raftet[11], og ble altså bygd av målselvtømmer, mens stein til grunnmuren ble tatt fra helleristningsberget på oversiden av tunet. Bygningen var opprinnelig tenkt i lengre utgave, med tre værelser og gang mot sør. Den ble bygd ett værelse kortere pga kostnadsoverslaget, som var laget av byggmester Evjen i Tromsø. Men da bygningene var ferdige, var det penger igjen. Dette irriterte tydeligvis presten som skrev kallsboka i 1870, for han sier «overslaget var for rummelig, hvilket igjen er årsak i at hovedbygningen er blitt mindre end den kunde og burde være.»[12]

Bygningen står i dag stor og høgreist, med empirevinduer og kvitmalt liggende bordkledning. Saltaket er tekket med skiferstein. Hovedinngangen mot sør ligger i vestenden av bygningen og har en flott empireportal med tofløya inngangsdør. Hovedgangen innenfor fører til kontoret, som ligger mot tunsiden, og trapp fører til gangen i andre etasje og «bisperommet» som er lokalisert over kontoret. På prestegårdene skulle det fra gammelt av være et eget hus eller rom som kunne disponeres av biskopen eller øvrighetspersoner når de var på reise. Fra hovedinngangen er det også dør til de to stuene som ligger mot sør. Kjøkkenet med tilhørende rom ligger mot nord og tunet. Her var det fra starten av et tilføyd bislag i bindingsverk, med adkomst direkte til kjøkkenet. I nordøstre hjørne ved kjøkkenet var melkerom og spiskammers. Opprinnelig var det trapp til andre etasje direkte fra kjøkkenet til «pikerommet» (tjenestejentene) i andre etasje.

Spesielt i det nordøstlige hjørnet med kjøkken og tilstøtende rom ble den opprinnelige planløsningen endra etter hvert. Den største ombyggingen skjedde i 1929. Da ble trappa fra kjøkkenet til andre etasje lagt ut i det tidligere melkerommet. I andre etasje ble «pikerommet» delt slik at det ble en gang foran rommet over spiskammeret, som nå ble innredet til bad. Badet kom tidlig til prestegården, og sogneprest Arbjørn R. Bakken skrev i Kallsboka «Hele badeanlegget har fungert udmerket og vært til megen glede og nytte i disse årene».[13] Det var presten selv som bekostet badet, men han fikk pengene igjen fra det offentlige da han flytta fire år seinere.

Innvendige golv, vegger og tak har skifta belegg, overflater og farger mange ganger gjennom årene, det har ofte vært små endringer og oppussinger - med ny tapet, trepanel, golvbelegg, farger og ovner. Men så seint som på skiftet mellom 1800- og 1900-tallet hadde alle rom i andre etasje umalte tømmervegger.

Vannledningene ble fornyet i flere omganger og da det kom bad i 1929 var det selvsagt nødvendig med kloakksystem. I 1932 ble det lagt inn telefon og i 1933 elektrisk lys. I den sammenheng kan det nevnes at rikstelefonen/telegrafen var kommet til Tennes allerede i år 1900, da med stasjon hos kirkesanger Nielsen på Gammelgård.[14]

Hovedbygningen er i dag kvitmalt, og det har den vært siden 1920-tallet. Undersøkelser på opprinnelig panel har vist at den nok i starten var okergul med mørke grønne hjørnekasser og omramminger rundt vinduene. Gamle fotografier viser også at det var to farger samt kvite vinduer. Sogneprest Alf Bjørnskau Bastiansen var her fra 1914 til 1919. Han skriver levende fra en tur han hadde i de indre delene sognet: «Men dernede blinker fjorden og fjeldene. Det blir senkvelds før prestegaardens gule og røde hus smiler velkommen bak bjerketrærne i haven.»[15]

Stabburet

Det høgreiste stabburet står nærmest hovedbygningen, på oversiden av tunet. Det er i to etasjer og står på stabber. Hovedfasaden med trapp og inngangsdør vender mot tunet. Stabburet er 5,7x4,7 meter i grunnflate og høgd på treverket er 3,7 meter til raftet. Det er ett stort rom som er lafta i tømmer i begge etasjene, med en forgang bygd i bindingsverk, og trappa til stabbursloftet er plassert i forgangen. Veggene er utvendig kledd med bred, rødmalt stående panel og saltaket er tekket med never og torv. De lafta romma har et lite vindu hver, mot vest, og så er det et lite vindu i andre etasje over inngangsdøra. I dag står stabburet på støpte betongstabber og den høge trappa er også i betong. Opprinnelig var både stabber og trapp bygd i treverk. I 1921 står det å lese i kallsboka «stabburet oppsatt efter å være falt ned». Det ble da satt opp på stabber av betong og med støpt trapp foran.[16]

Bårstua

Etter gammel sedvane var det «almuen» som bygde og vedlikeholdt bårstue og stall på prestegårdene, og branntakstene viser at det var slik også da den nye prestegården i Balsfjord skulle etableres på 1860-tallet. Fra gammelt av skulle kirkelyden ha ei bårstue på prestegården for å kunne stelle seg, spise og kvile før gudstjenesten, og igjen før de skulle på hjemvei, og de skulle kunne sette inn hesten på stallen.[17] Etter hvert som kirkeveien ble kortere og bedre ble bårstua brukt mer som bolig for ansatte på prestegårdene, og mest sannsynlig var det slik bårstua på Tennes ble brukt. Og i Balsfjord hadde det vel vært mer nyttig med naust enn stall for å hjelpe kirkelyden.

Bårstua ble mest sannsynlig satt opp i siste halvdel av 1860-tallet, og ifølge gamle Balsfjord bygdebok var det et eldre bolighus som ble flytta fra Storsteinnes.[18] Bårstua sto nesten vegg i vegg med stabburet, med langsiden mot tunet. Huset var 12 alen langt og 10 alen bredt (ca 7,5x5,8 meter), og 3,5 meter høgt til raftet. Bårstua var lafta i tømmer og bordkledd med stående rødmalt panel, som alle husa på prestegården så nær som hovedbygningen. Bårstua hadde et lavt loft over hovedetasjen, med et vindu i hver gavlende - det var soveloft. Fasaden mot tunet hadde to vinduer og inngangsdør, som sto i nordenden. Dette var ei toromsstue med soveloft, men ikke ei vanlig nord-norsk toromsstue. Den vanlige nord-norske toromsstua har to noenlunde like store rom, men det hadde ikke bårstua. Det var et smalt inngangsrom mot nord og et stort noenlunde kvadratisk rom mot stabburet, et stort oppholdsrom. Opprinnelig var det grue med bakerovn i inngangsrommet og «kakkelovn» (en jernovn) i oppholdsrommet.[19] Grua og bakerovnen var fjerna før 1900, for seinere er ildstedene benevnt som ovn i oppholdsrommet, komfyr på kjøkkenet og ovn på loftet. Den murte pipa gikk da fra loftet og ovnene var forbundet med pipa med jernrør.[20] Det er usikkert hva slags taktekke det var på borgstua fra starten av, men det var mest sannsynlig torv. Den hadde i hvert fall skifertekking fra 1909, og kanskje hadde den fått det noe tidligere.

Bruken av bårstua har nok variert gjennom årene. Kanskje tok noen av kirkelyden inn der ved behov på 1800-tallet, i hvert fall ble den brukt som bolig for arbeidsfolket på gården, og i branntakstbeskrivelsen i 1892 ble den også betegnet som «ildhus».[21] Etter andre verdenskrig var den bolig for flere familier som manglet hus.

Sommerfjøs

På 1800-tallet hadde prestegården sommerfjøs i skillet mellom innmarka og utmarka. Da sommerfjøsen skulle bygges ble det kjøpt ei gammel smie, og som det står i kallsboka «der har den historiske interesse at den oprindelig er bygget av en av den gamle svenskeætt på Markenes».[22] Da stallen skulle bygges i 1891 ble det som var brukbart av materialer fra den gamle sommerfjøsen gjenbrukt der. Det er uklart om prestegården hadde sommerfjøs etter dette, i hvert fall er den ikke med i seinere branntakster.

Stall, vognskjul og seinere garasje

Det var ikke stall på gården de første 20 årene, med etter at jordveien var utvida og forbedra på slutten av 1880-tallet, ble det behov for nye driftsbygninger - både stall og fjøs/låve. Stallen ble bygd først, i 1888. Selve stallen var lafta av tømmer og høyloftet over var i bindingsverk. Lengden på bygningen var 3,5 meter og bredden 6 meter, med ei høgde til raftet på 4,5 meter. Saltaket var tekket med never og torv. Bygningen inneholdt forgang og to stallrom med høylem over. Denne stallen ble for liten og var utvidet før 1918. Antagelig var utvidelsen planlagt i utgangspunktet, jfr de litt merkelige proporsjonene på bygningen.

Før 1918 var stallen blitt utvidet i legden til 8 meter, mens bredde og høyde var som tidligere. I første etasje var det nå stallrom med spilltau for to hester, gjødselrom, gang, høyrom og utedo (privet). Det hadde tidligere vært et eget lite hus som do. Over stallen var det høyloft med kjørebru fra tunet. Hele huset var panelt og malt og taket var tekket med skiferstein. På sørenden i husets fulle bredde var det bygd til redskapsbod/vognskjul, i bindingsverk. Taket på denne lente seg inn til selve stallen og var tekket med skiferstein. Dette tilbygget sto på murte pilarer, mens selve stallhuset hadde grunnmur.[23]

Da stallen ble revet på 1960-tallet sto vognskjulet igjen. Det ble etter hvert bygd til en tilsvarende enhet der stallen hadde stått, slik ar det ble et saltakshus med to store rom og gavlenden mot sjøen. Med store porter mot tunet ble dette da prestegårdens dobbeltgarasje fra ca 1970 til 2000, med et areal på knapt 50m2. Den var i dårlig forfatning da den ble revet i 2018/2019. Da bygningen ble fjernet dukket deler av grunnmuren til stallen fram midt under garasjen - en mur av meget fint hogd naturstein.

Fjøs og låve

Den første fjøsbygningen var mest trolig nybygd på 1860-tallet, eller det kan også ha vært en eldre bygning som ble istandsatt til fjøs. Stallen som ble bygd i 1888 sies å ligge i flukt med den gamle fjøsbygningen, som ligger på sørsiden.[24] Om dette er riktig, må den gamle fjøsen ha stått der til stallen ble utvidet (før 1918). Det sies også at samtidig som det ble bygd ny fjøs/låve, ble den gamle innredet til sauefjøs, grisehus og hønsehus.[25]

I Troms var det enetasjes lange og lave «lågfjøset» den vanlige fjøsbygningen på gårdene gjennom hele 1800-tallet. Det var en lav, lafta fjøs med høylåve i bindingsverk i den ene enden, og gjerne med gang midt på bygningen. Møkka fra kyrne ble kasta ut gjennom ei luke i gavlveggen - fjøsluka. I gangen var det ofte steingrue med pipe over taket, og gryte i grua. Kyrne skulle ha kokt mat hver dag, gjerne høy kokt sammen med fiskeavfall. Høy ble også oppbevart i enkeltstående høylåver og i høystakk. I siste halvdel av 1800-tallet kom en ny type toetasjes driftsbygning på de største gårdene - «enhetslåven». Den inneholdt gjerne en fjøs bygd av lafta tømmer, høyrom ved siden av og i andre etasje, og med kjørebru til låven, gjerne fra gavlenden på bygningen. Møkka gikk ned i en kjeller under fjøsgolvet. Det var nettopp en slik moderne driftsbygning som ble reist på prestegården i Balsfjord i 1892, og bygningen var ikke fullt ferdig før i 1896.

Bygningen var i to fulle etasjer, 18,5 meter lang og 10 meter bred. Husdyrdelen, som var 11 meter lang, var lafta av tømmer og resten var bygd i bindingsverk. Det var grunnmur av naturstein og både den og gjødselkjelleren under fjøset var «utvendig cementeret». Første etasje inneholdt fjøs, gang, vognskjul og materialbod. Andre etasje var høyrom med kjørebru i hele bygningens lengde. Den utvendige kjørebrua var 12,6 meter lang, med innkjøring i låvens vestre gavlvegg, mens inngangene til første etasje var fra tunet. Gjødselkjelleren hadde port i gavlveggen mot sjøen. Bygningen hadde murt grue med pipe og «kokepande». Taket var tekket med treshingel, men denne ble i 1919 erstattet med skiferstein.[26]

Kilder

Hauglid, Anders Ole, Bind 2, Balsfjordens og Malangens historie, 1830-1920, fram mot økt sjølstyre, Balsfjord 1991.

Magelsen, N.S. og Larssen, Peter A., Balsfjords bygdebok, optegnelser fra ældre og nyeste tid, Tromsø 1925.

Horgen, Jan E., Norske prestegarder - folk og hus, Oslo: Landbruksforlaget 1999.

Kaldsbok for Balsfjord prestegjeld

Rakkenes, Kjell 1991, Kulturlandskap i gamle Balsfjord, rapport, Balsfjord kommune.

Tennes prestegård - branntakster

https://media.digitalarkivet.no/db/browse?municipalities%5B%5D=1933&start_year=&end_year=&tags%5B%5D=84&text= Branntakster for Balsfjord.

Taksering prestegården 1891 (ny stall som tilhører Balsfjordens kommune)

https://media.digitalarkivet.no/view/87593/120

Taksering prestegården 1892 (ny fjøs/låve som tilhører Balsfjordens sogneprestembete)

https://media.digitalarkivet.no/view/87593/150

Branntakst for alle bygninger på prestegården i skjemaformat tatt 30. januar 1909

https://media.digitalarkivet.no/view/87598/87

Branntakst for alle bygninger (ikke i skjema) i 1918

https://media.digitalarkivet.no/view/87593/217

Noter:

[1] Hauglid 1991 s. 167-186.

[2] Ibid s. 177.

[3] Kulturlandskap i gamle Balsfjord, bilag nr. 7.

[4] Samtale med Eirik Heim 07.05.2020.

[5] Kallsbok for Balsfjord prestegjeld s. 20a.

[6] Ibid s. 20b.

[7] Horgen 1999 s. 157.

[8] Ibid s. 28a.

[9] Ibid s. 29a.

[10] Kallsboka s. 27b.

[11] Alen var et standard lengdemål i Norge til i 1875, da det metriske systemet ble innført. 1 alen=62,75 cm.

[12] Kallsboka s. 28a. Presten var Dominicus Nagel Lemvig Bruun, som også var ordfører fra 1863 til 1870.

[13] Kallsboka s. 30a.

[14] Hauglid s. 460.

[15] Årbok for Balsfjord og Malangen 2008, En reise i sognet - ved sogneprest Alf Bastiansen, s. 42.

[16] Branntakster 1909 og 1919. Kallsboka s. 28b.

[17] Horgen 1999 s. 238.

[18] Magelssen og Larssen 1925 s. 84.

[19] Kallsboka s. 28a.

[20] Branntakster i 1909 og 1919.

[21] Branntakst i 1892

[22] Ibid s. 28a.

[23] Branntakster av 1891, 1909 og 1918

[24] Kallsboka s. 28a.

[25] Ibid s. 21a.

[26] Branntakster 1892, 1909 og 1918. Kallsboka s. 28b.