Hagen på gamle prestegården

Prestegården på Tennes rundt år 1900, eller noe tidligere. Stakittgjerdet med bjørkene langs gjerdet er godt synlig. Bildet er fra doktorfrue Ågot Gjems Selmer sitt album og kan være tatt av henne. Foto: Hege D. Sundheims arkiv.

Kaffen ble servert i bjørkelysthuset under lærermøtet som ble holdt i prestegården på Tennes i 1928. Fra venstre mot høyre – lærer Trygve Naiman, lærer Marie Walnum, fru sogneprest Bakken, hushjelp Emilie Pedersen, biskop Eivind Seip Berggrav, lærer Sivert Åsme, lærer Ingrid Løftingsmo, lærer Kristian Løftingsmo og lærer Reinholdtsen. Foto: Sogneprest Asbjørn Bakken. Kilde: Årbok for Balsfjord 1993, s 23. Sogneprest Asbjørn R. Bakken var i Balsfjord 1928-1933.

Bjørkelysthuset i dag – med fem bjørketrær i ring rundt steinbordet i midten. Da den gamle garasjen fra 1970-tallet ble revet i 2018, dukket den opprinnelige steinplata til bordet fram under golvet.

De fire staudebedene ble innrammet av stokker fra granene som ble tatt ned. Portalen er laget av de brukbare delene av en gammel stige. Humla som klatrer i portalen lå tidligere i marka ved husveggen, og ble flytta til ventebed da det skulle dreneres rundt huset. Rosebedet ses nærmest huset.

Martagonlilje/krøllilje (Lilium martagon) med gammelrosa blomster i turban-form har vært brukt i hagene i Norge i mange hundre år og har også overlevd mange år uten stell på gamle prestegården.

De mektige gamle riddersporene i blånyanser er nå samlet ved den nye garasjen.

Alpeklematis med sine blå blomstrer står ved stabbursveggen. Det er ei gammel, frodig og meget hardfør klatreplante.

Balsfjord gamle prestegård ble bygd midt på 1860-tallet, om lag ti år etter at Balsfjord ble eget prestegjeld og fikk egen kirke på Tennes. Tidligere måtte folk til Tromsø for å få utført kirkelige tjenester og møte opp i Guds hus. Det er kjent at de gamle prestegårdene på 1800-tallet ofte hadde innholdsrike hager. Presten og prestekona var ofte hageinteresserte og var med på å prøve ut nye planter og spre hageinteresse i bygda - botaniker og konservator Brynhild Mørkved ved Tromsø museum har skrevet om dette. Vi har ingen indikasjoner på at det var tilfelle ved prestegården på Tennes, men at det var hage på prestegården, det vet vi.

De første tegn til en hage og utviklingen av den

Hagen lå ved sørsiden av hovedbygningen. Det var hage helt fra starten av, fordi det allerede i 1870 står skrevet i Kallsboka at der «er om haven opført et havestakitt». Størrelsen av den tidligste hagen vet vi ikke, heller ikke hvordan den var ordnet. Fotografier fra begynnelsen av 1900-tallet viser stakittgjerde fra hovedinngangen på sørsiden av huset og nedover noen meter forbi bygningen - det var altså en rektangulær hage, eller en hage som gikk langs sørsiden og kanskje litt langs østsiden av huset. Det samme fotografiet viser også bjørkelysthuset av store trær sørvest for hovedbygningen, så det må være etablert på 1800-tallet. I 1928 er det nevnt et 40 meter langt hagestakitt i Kallsboka.

Hovedbygningen er i dag kvitmalt, og det har den vært siden 1920-tallet. Undersøkelser på opprinnelig panel har vist at den nok i starten var okergul med mørke grønne hjørnekasser og omramminger rundt vinduene. Gamle fotografier viser også at det var to farger samt kvite vinduer. Sogneprest Alf Bjørnskau Bastiansen bodde her fra 1914 til 1919. Han skrev levende fra en tur han hadde i de indre delene av sognet og tilbakekomsten til prestegården: «Men dernede blinker fjorden og fjeldene. Det blir senkvelds før prestegaardens gule og røde hus smiler velkommen bak bjerketrærne i haven.» Stakittgjerdet kan ha vært gulmalt, som hovedbygningen, og kanskje ble det kvitmalt før det ble fjernet. Det er usikkert når stakittgjerdet ble borte, men det er ikke med på fotografier fra 1950- og 1960-tallet.

Et hagelysthus ble vanlig på 1700- og 1800-tallet i Norge, helst hos de bedrestilte i samfunnet, det ble gjerne servert forfriskninger der. Det var forskjellige typer lysthus, men de fleste var bygd av trematerialer. Noen ble imidlertid laget av levende materiale som humle, lind og syrin. Og på prestegården på Tennes ble det altså laget av levende bjørk, som antagelig ble hentet i skogen - et hardført og klimatilpasset treslag som gjorde det mulig å lykkes med et lysthus av levende materiale også her.

Bjørk ble også plantet i rekke på innsiden av stakittgjerdet, og da stakittgjerdet ble borte sto de store bjørkene fortsatt og markerte hvor den gamle hagen hadde vært, det viser luftfotografiene fra 1950- og 1960-tallet. To av bjørkene sto fortsatt da vi overtok stedet i 2015, og de må da ha vært godt over 100 år gamle. Dessverre måtte kjempene ned, da de var råtne inni og kunne gå mot huset i storm.

Da Arthur Johan Solvik var prest (1945-1960) ble det anlagt bærhage på nedsiden av den gamle hagen. Bærbuskene står fortsatt, både rips og solbær. Han hadde visstnok tatt med stiklinger fra Trøndelag, og fikk dem til å etablere seg her, bli store busker og gi bær. Olav Straume Kongsvik var sogneprest fra 1992 til 1997. I hans tid ble rundbedet på tunet etablert og han planta også den nå høye og flotte hengebjørka i hagen, som var kjøpt på Mo planteskole på østsiden av fjorden.

Den «nye hagen» på gamle prestegården på Tennes

Da vi overtok stedet var det over 20 år siden noen hadde hatt interesse av hagen, og den så ut deretter. Det var halvråtne bjørketrær og en kløvd hegg, vanskjøtta bærbusker og syriner som hadde ordnet seg selv, men det var liv i dem. Ved nærmere ettersyn dukket en del gamle og hardføre stauder fram i graset, særlig langs husveggene og ved den gamle fjøsmuren. Da det måtte dreneres rundt bolighuset, ble staudene spadd opp og plassert i ventekasser, der de ble værende i to år.

Det var ikke mulig å tilbakeføre hagen til en tidligere tilstand, da dokumentasjon eller spor etter gamle stier og bed manglet. Vi har etablert hagen etter noen enkle prinsipper:

• En hage som passer til huset og tunet, dvs. med et geometrisk og rettvinklet mønster
• Tilgjengelighet for rullator og rullestol i hagen nærmest bolighuset
• Ta vare på det som har overlevd av busker og stauder, og bygge videre på det
• Supplere med gamle kulturarvstauder og gamle rosesorter
• Framheve historiske elementer som bjørkelysthuset og veien med steinbrua til de søndre jordene
• Lage en liten kjøkkenhage mot stabburet og et potetland sør for bærhagen
• Gjenetablere rundbedet som hadde vært på tunet i hvert fall på 1990-tallet
• Gjenbruk av fortsatt brukbare materialer i tre og stein samt enkeltelementer

De fire nye staudebeda på sørsiden av huset fikk omramming av granstokker, som ble laget av de gamle granene som sto langs oppkjørselen. Granene kan ikke sees på de nevnte oversiktsbildene fra 1950 og 1960-tallet, så de må ha vært små på den tiden. I de to nederste beda er det hardføre stauder som ble funnet på gården - båndgras, gullkorg, blåstengel, ridderspore, krøllilje, toppklokke, storveronika, akeleie, stormarikåpe, honningknoppurt og sverdlilje. De fleste har gule eller blå blomster, og det sies at det er stauder i disse fargene som overlever i en hage uten stell. I de to øverste beda er det stauder som har kommet hit de siste årene. Det er fjellflokk, småhjerter, peon, akeleiefrøstjerne, lungeurt, gullknapp, duppesoleie, purpurkrage, kjempekrage, ormeslirekne, toppslirekne, storkonvall, aurikler og flere sorter mjødurt. De fleste er gamle staudearter, og går under fellesnavn som tradisjonshagestauder, historiske stauder eller oldemorstauder. I tillegg til å være hyggelige tradisjonsbærere, representerer plantene med gammelt opphav også et genetisk mangfold det er viktig å ta vare på.

Gamle historiske stauder har vært samlet inn til de botaniske museene i Norge, og de som var i ferd med å dø ut/de viktigste ble definert som Plantearven-stauder, og har vært oppformert på noen gartnerier. Det er to Plantearven-stauder fra Balsfjord som er samlet inn til klonarkivet ved Botanisk hage i Tromsø. Den ene er en stor staude som er kommet fra Slettmo, og det sies at den var vanlig i gamle hager der - hagekystfrøstjerne (Thalictrum minus Adrianthifolium). Den andre er en aurikkel fra Ragna Nilsens gamle hage på Gammelgård på Tennes. Den har i Botanisk hage fått navnet Ragna-aurikkel - en aurikkel (Primula x pubescens) med skarpt blåfiolett hode med svak gulhvit krans og svelg. I Botanisk hages hefte om aurikler har Brynhild Mørkved skrevet slik om den:

«Navnet Ragnaaurikkel har vært brukt lokalt i Balsfjord i alle år. Ragna Nilsen var født i 1914, og hennes bestemor hadde aurikkelen i hagen sin da Ragna var barn. Ragna selv var veldig glad i denne bestemoraurikkelen. Den er praktfull med den sterke blåfiolette fargen. Dessverre har den etablert seg tregere i Botanisk hage enn andre og er ikke til salgs før koloniene blir større.»

Jeg ønsker selvsagt å ha begge disse Plantearven-staudene fra Balsfjord i hagen på gamle prestegården. Hagekystfrøstjernen er kommet, men ikke Ragna-aurikkelen.

Kjøkkenhagen

Kjøkkenhagen ligger ved sørsiden av stabburet. Mange av de flerårige vekstene i kjøkkenhagen, både krydderurter, salatgrønnsaker og andre grønnsaker er kommet som frø gjennom organisasjonen KVANN. Navnet står for Kunnskap og Vern av Nytteplanter i Norge, og alle interesserte kan melde seg inn. Det er en interesseorganisasjon for bevaring av plantemangfold samt å ta vare på gamle norske nytteplanter og prøve ut nye. Her i kjøkkenhagen på gamle prestegården er det mellom annet Bjørnerot fra Tromsø, Seiersløk fra Lofoten, Målselvnepe og bondebønner fra Estland. Ved bærhagen er det anlagt et felt med kvann, som har ei historie som kulturplante her i landet fra middelalderen. Den viltvoksende fjellkvannen var en viktig grønnsak for samene, så vi kan regne med at planten også tidligere har vært brukt i Balsfjorden gjennom flere hundre år.

Kvann ble brukt som kulturplante i Norge allerede i middelalderen. Dette er Vossakvann, en foredlet utgave av fjellkvannen.