Gamle prestegården og vern

Under er en bildeserie som viser hvordan rom med overflater fra forskjellige tidsperioder ble forsøkt harmonisert ved hjelp av maling og farger som var i vanlig bruk i siste halvdel av 1800-tallet.

Over halve veggen mellom stuene var blitt fjerna på 1970- eller 1980-tallet. Den ble satt inn igen, med nyprodusert dobbeltdør, i 2020. Det var ikke lenger nødvendig å ha varme i begge stuene til hverdags.

Midt på 1800-tallet ble det bygd kirke på Tennes og om lag ti år etterpå kom prestegården. Der var mange hus rundt tunet tidligere, nå står kun bolighuset og stabburet igjen av de gamle. Tvert imot all tradisjon på kysten i Troms, ble hovedbygningen reist med gavlenden mot sjøen og langsiden med terrengfallet. Ei slik plassering i terrenget betyr at firkanttunet var planlagt fra starten av og stabburet ble plassert øverst i tunet. Da vi overtok bygningene for seks år siden, var de sterkt forsømt, men ikke direkte vanskjøtta. Hvordan skulle dette gripes an?

Hovedbygningen bar preg av at mange prestefamilier hadde bodd her og at oppgradering hadde funnet sted etter hvert - kanskje ett rom om gangen? Det ble klart at bygningsmessig tilbakeføring til noe «opprinnelig» ikke var aktuelt, det ville medført for store inngrep og mye ressurser. Bygningen som den stod måtte ses som en «ressurs» - bruksmessig, bygningsmessig, materialmessig og økonomisk. Et viktig begrep i vår sammenheng er også at bygningen er «historiefortellende». De enkelte rom forteller om hvilke materialer som var moderne (og billige) til enhver tid opp igjennom 1900-tallet. For eksempel «bisperommet» med malt sponplatekledning, golvbelegg og innlagt håndvask, antagelig fra 1980-tallet.

Spisestua, stua og kontoret hadde panel på veggene - spisestua malt trepanel fra 1950-tallet, stua malte panelplater (antagelig koreapanel) og kontoret umalt trepanel, begge antagelig fra 1980-tallet. Golvet i de tre romma var hevet og antagelig isolert, med golvbord i tre på toppen - så det ut til. Golvborda viste seg å være et tynt lag furu på sponplate, noe som var å få kjøpt på 1990-tallet, og en del brukt da. Det som bant de tre romma sammen var himlinga - et kvitmalt, nydelig bredt vekselpanel i tre fra 1800-tallet. Interiørene var historiefortellende, ja. Men vi klarte ikke å bo i dette sammensuriet - for resten av huset var likedan. Løsningen ble å male vegger og noen golv. Det ble valgt farger som var vanlige i siste halvdel av 1800-tallet, men vi vet ikke om de var brukt her. Fargene går godt sammen og samtidig som rommene fortsatt er historiefortellende, er det blitt en viss harmoni i interiørene.

Bygningen måtte males utvendig også. Den var kvit og har nok vært det ganske lenge. Men foto, beskrivelse og undersøkelse av opprinnelig panel viser at den først var gul - lys oker, med dyp grønn belistning - og det hadde vært fint å få igjen de gamle utvendige fargene. Men utvendig panel og vinduer ble skiftet på 1980-tallet, og med noenlunde riktig oppdeling og utførelse. Vindusomrammingen ble derimot sterkt forenkla og vinduene satt for langt inn i veggen i forhold til de gamle. Denne «skavanken» ville bli framheva om vi malte i to farger, så hele huset er fortsatt kvitmalt. Den flotte, opprinnelige inngangsportalen til hovedinngangen var fortsatt intakt, men selve døra ble skifta på 60-tallet.

For oss har det vært ei glede å vite at under diverse veggkledning står det opprinnelige håndrydde målselvtømmeret intakt, det er synlig i hovedgangen i andre etasje, og det kom fram da vi reiv det gamle bislaget til kjøkkeninngangen.

Stabburet på prestegården står i stor grad som det gjorde da det var nytt i 1860-årene, unntaket er stabbene det står på og utvendig trapp. Da det var nytt, var både stabber og trapp bygd i treverk. Fra 1921 står det å lese i kallsboka «stabburet oppsatt efter å være falt ned». Det ble da satt opp på stabber av betong og med støpt trapp foran. Dette må sies å være tidlig bruk av betong i våre bygder, og har en stor kunnskapsverdi i seg selv.

Hvorfor forteller jeg alt dette? Det er for å si litt om de verdiene vi ofte diskuterer i forhold til bygningsvernet, og at de verdiene må vurderes i forhold til hver enkelt bygning. De bygningene som har størst verneverdi er fredet, eller bør fredes. Gamle prestegården er ikke i den kategorien, men den er verneverdig. Det betyr at utvendig skal den beholdes stort sett som den er og innvendig kan man gjøre justeringer for at det skal fungere best mulig. I vernearbeidet er kunnskapsverdi, opplevelsesverdi og bruksressurs/verdi viktige begreper, og disse kan igjen nyanseres i det uendelige. Autentisitet har vært et kjernebegrep i vernearbeidet og er ansett som en nødvendig kvalitet for at en bygning skal kunne fungere som en historisk kilde, og ha kunnskapsverdi. Autentisitet kan oversettes med opprinnelighet eller ekthet, og det har vært vanlig å velge den første betydningen. Men tolkningen kan bli for snever om den begrenses til å bety «slik kulturminnet stod da det var nytt». Autentisitet i en bygning omfatter form, konstruksjon, materialer, overflatebehandling, bruk og miljøsammenheng. Det er få bygninger som er overlevert urørt i sine opprinnelige omgivelser. Kulturminner i bruk over lang tid slites og repareres, elementer skiftes og endres. Det vil derfor som oftest være snakk om grader av autentisitet i forhold til en periode eller epoke. Arbeidet med kulturminner i Norge er basert på at materielle kulturminner ikke er fornybare ressurser. Materialer som ved slitasje eller forvitring blir borte kan erstattes av kopier - men mye utskifting truer autentisiteten. Samtidig blir det gamle håndverket vedlikeholdt, og det er en verdi i seg selv. Slik må vi i hvert fall tenke når det gjelder eldre bygninger i museenes varetekt.

Det blir stadig mer vanlig å vurdere eldre bygninger i et miljøperspektiv, og som en stor framtidig ressurs. Bruk av eksisterende bygninger og gjenbruk av materialer er bærekraftig og lønnsomt i et miljøregnskap - det har ny forskning vist. Det er et godt argument for å ta vare på eldre bygninger. Men som jeg har prøvd å vise ovenfor, så kan ikke alle eldre bygninger vurderes eller behandles likt, det må variere fra bygning til bygning. Det viktigste er at vi går fram med forsiktighet og vet hva vi gjør.

Vi fant den gamle to-fløya inngangsdøra på mørkeloftet (takk til den som har tatt vare på den) og den ble istandsatt og montert på plass sommeren 2021.